Historien om to husmannsplasser på Simensbråten
England og Frankrig — side om side
Går du ned Brannfjellveien eller Stamhusveien fra Vårveien, passerer du de gamle husmannsplassene England og Frankrig. Hvordan fikk de slike navn? Historien om disse to husmannsplassene på fin flatmark, med brukbart jordsmonn som ga liv til to familier, gir oss svar.
Den ene plassen, England, er fortsatt i god stand, ikke som husmannsplass, men som et hjem, med bolig, et gammelt uthus, frukttrær, stor plen og litt kratt. På den gamle Frankrig-plassen ligger tre svenskehus. De tilhører Brannfjellveien borettslag.
Det meste av stoffet i denne artikkelen er hentet fra boka ”Lokalhistorie ved Ekebergskråningen”, en omfattende bygdebok skrevet av BLF-leder Dag Jarnøy og utgitt i 2014, en rikholdig samling tekster over gårder og plasser i Ekebergskråningen og på Ekeberg.
England ble til Frankrig
La oss gå kronologisk til verks. Vi begynner i 1776. Da ble en plass kalt Berget Østre under stamhuset Ekeberg dyrket opp. Den fikk etter hvert navnet England eller ”Engeland”. For her var det mye eng! Og for å skape litt forvirring: Denne plassen var ikke dagens England, som ble ryddet i 1825 på nabotomta. Da fikk den første ”England” et problem. I mange år het begge plassene det samme, det skapte mye forvirring og forveksling. Dette løste seg i da folk begynte å kalle den opprinnelige England-plassen — ja, hvorfor ikke? — ”Frankrig”.
Fra Ekebergveien gikk det en sti til plassen. Vi vet ikke mye om plassen eller hvem som bodde der. De tilhørte husmannsfolket, de var stort sett ufaglærte og flyttet ofte fra sted til sted for å få det best mulig. I 1801 bodde 73-åringen Tosten Johnsen der med den 15 år yngre Ingeborg Svendsdatter og fire barn. Tosten var husmann og drev plassen som et småbruk. Men bygningene eide han. Tre kyr og en gråfarget hest hørte også til. Tosten og Ingeborg kan ha bodd der siden starten. I 1806 døde Tosten, men familien ble boende. Bonden Jacob Heiberg på Ekeberg gård leide ut et stykke av utmarka til Clemet Svendsen. Kort tid etter flyttet en ny familie inn på plassen.
Det er interessant å se hva som ble budt frem på dødsboauksjonen etter Tosten. Det var bl. a en dragekiste, et bord på kryssfot, en stekepanne, en gryte, en kaffekjele og en kleskiste. Det fantes også to usolgte kjoler, noe som kan tyde på at kvinnene drev med kjolesøm eller produserte kjoler på England.
I 1821 flyttet enken Karen Olsdatter inn. I 1825 ble sju-åringen Arenfeldt August Borkenstein begravet på plassen. I 1829 giftet Lars Iversen seg med Karen Pedersdatter og bodde på England. Fire år senere er det Hans Petersen som bor der. Han og kona Elen Marie Olsdatter hadde ett barn. To leietagere fikk også plass. Bare to år senere døde Hans. Elen Marie satt tilbake med tre barn. I 1842 var det kommet nye folk: Husmann og skomaker Anders Hansen og kona Eline Evensdatter, pluss de fire barna deres. Anders var nok mest skomaker, for i 1845 forpaktet han bort jorda til Anders Christoffersen.
Anne Andersdatter Brannfjeld fødte på Frankrig
I en kort periode på 1840-tallet var Anne Marie Andersdatter her, en staselig, sterk og flott ung kvinne fra Valdres. Hun kom til Christiania i 1841 og fikk tjeneste hos gullsmed Herman Øiseth, som blant annet laget en av arvefyrstekronene, på oppdrag fra kongefamilien Bernadotte. Anne kunne hverken lese eller skrive, sies det. I 1843, på Frankrig, fødte hun en sønn, Christian, utenfor ekteskap. Faren var Herman Øiseth, den velstående gullsmeden. Han var gift med niesen sin som døde i 1843. Anne var ansatt i butikken hans og utviklet et kjærlighetsforhold til ham. Hun ble senere kjent under navnet Anne Brannfjeld, en av Norges mest kjente signekoner.
Det var ikke enkelt å få et barn utenfor ekteskap på 1840-tallet. Hun følte seg presset til å oppgi en annen barnefar enn gullsmeden. Hun kjente til en sjømann, Ole Hansen, som nettopp var omkommet og oppga ham, for å beskytte gullsmeden, som lovet å gifte seg med henne. Året etter fikk Anne nok en sønn med Herman, som kanskje var ”en lystig fyr”. Anne var ikke registrert noe sted som bosatt på Ekeberg før i 1849. Hun kan ha hatt arbeid på Ekeberg gård og blitt kjent med folk på plassene.
Det var ikke med Herman, men den elleve år yngre husmannssønnen Christen Evensen hun giftet seg med i 1849. Han bodde på plassen Ekeberglien, ikke langt fra England og Frankrig. Her tok Anne etternavnet Brannfjeld, praktiserte sine kunnskaper om naturmedisin og ble kjent både som signekone og spåkone. Datidas ”Snåsamann”? På Ekeberglien bodde hun med familien sin i mer enn 20 år, før de flyttet ned til Gamlebyen omkring 1874, der Annes førstefødte sønn startet kolonialhandel i Konows gate. I dag bor Annes tippoldebarn Gudmund Øiseth i Brannfjellveien 69, rett ved siden av Frankrig!
Revet omkring 1880 og senere borettslag
Vi hopper til 1870. Da finner vi Hans Andersen, trolig sønnen til skomaker-Anders, og hans sønn Jørgen, der. Hans Andersen eide plassen og drev den frem til 1880. Da ble den lagt ned og husene revet, og jorda ble beitemark for dyra på Ekeberg.
Jeg har et spesielt forhold til denne plassen. Jeg bor i Brannfjellveien 71 og ville vært nabo til selve husmannsstua, som trolig lå der Brannfjellveien 73 ligger. Hvordan ble Frankrig en del av Brannfjellveien borettslag? I 1932 kjøpte Oslo kommune eiendommen Ekeberg gård. Like etter krigen festet kommunen bort en del av eiendommen til OBOS. 47 tre- og fire-roms to-mannsboliger ble ført opp her mellom 1947 og 1949, såkalte svenskehus, tegnet av arkitekt Narve Ludvigsen. Innskuddet for en tre-roms var 500 kroner den gang.
England lever fortsatt
I 1825 ble plassen England skilt ut fra småbruket Lille Ekeberg, som lå under gården Nordre Munkehaugen, en gård i Ekebergskråningen ned mot Oslo Hospital. Et drama som utspilte seg i 1671 forteller litt om maktforhold og eiendomsforhold på 1600-tallet i det gamle Oslo, som nå het Gamlebyen. Forstanderen på Oslo Hospital, som eide Munkebråten, stevnet borgermester Arnt Hansens enke for å ha tatt Nordre Munkebråten urettmessig i bruk og latt husene ”forderves”, dvs. forfalle og for å ha ”bortført” flere avlinger. Hvordan dette gikk videre, vet vi ikke.
Det var skipstømmermann Johannes Johannessen som forpaktet England, en byggeklar festetomt, i 1825. Fire år senere bodde Johannes Pedersen der. Han var forlover for Lars Iversen da han giftet seg med Karen Pedersdatter på naboplassen Frankrig. Huset som fortsatt står der, ble bygd i 1836. Størrelsen på huset tyder på at plassen ikke var en vanlig husmannsplass, mer et småbruk. Utvendig er stua laftet tømmer kledd med panel, fundamentert på tørrstablet stein. Fra 1846 ble huset brukt som bolig. I 1850 arvet Martin Johannessen plassen, men han overdro den til Christian Christiansen. 16 år senere solgte han det meste til Nils Hansen. På skjøtet ble plassen kalt ”Lille Munkebråten”.
Et kart viser at det var seks hus/husmannsplasser i området i 1861. Dette var i husmannsplassenes storhetstid, som varte til ca. 1900. En boplass ble kalt husmannsplass når det var pliktarbeid for bonden knyttet til plassen. Det gikk stier fra Frankrig/England til Ekebergbråten og Ekeberglien. Det var også en sti til Grønnesletta ved Ekebergveien, og til Simensbråten og Lille Ekeberg. Brannfjellveien nedover fra Vårveien var blindvei inntil 1930-tallet, og nedover mot Ekebergveien var det bare en gjørmete sti.
Familien Salomonsen og England
I 1915 overtok familien Salomonsen den nesten to mål store eiendommen. De betalte 8000 kroner, som var mye penger den gang. De eide huset inntil det ble solgt i 2013.
I uthuset gjemte beboerne motstandfolk, krigsfanger og folk på flukt under krigen. De lå gjemt oppunder taket og kom seg inn og ut gjennom en hemmelig inngang.
Først i 1967 kom det klosett. Bolighuset står på gul liste. Det betyr at det ikke er verneverdig, men det kan ikke rives uten videre eller forandres uten i samråd med Byantikvaren. Da England skulle selges, var prisantydningen 4,2 millioner kroner. Det endte med at naboen, Terje Rondestvedt, kjøpte eiendommen for 5,2 millioner kroner.
Kilder: ”Fra gård til villa” (forf. Dag Jarnøy, utgiver BLF, 1997), ”Lokalhistorie ved Ekebergskråningen” (Dag Jarnøy, 2014, BLF) salgsoppgave for Brannfjellveien 77 (Krogsveen, avd. Nordstrand, 2013), muntlige kilder.
Det var som å skru seg nesten 180 år tilbake i tiden da denne gjengen var på lokalhistorisk vandring på plassene England og Frankrig 30. august i år. Her står deltakerne utenfor boligen på England i Brannfjellveien 77, et hus fra 1836. Guide var lokalhistorikeren Ivar Sekne (i svart T-skjorte i midten). Terje Rondestvedt tok bildet.
